I hverdagen var han en fantastisk turkompis. Han var aldri langt unna meg og innkalling var noe av det morsomste han visste om. Når han fikk oppgaver lyste det av hele ham. Han var super å ha med seg både i skiløypa, foran sykkel og på padleturer.

Whisper hadde mange positive sider, men også noen negative, blant annet likte han ikke valper. Jeg valgte derfor å ikke avle på ham, da mentalitet er det aller viktigste for meg i valg av avlsdyr, og akkurat det synes jeg er en skikkelig dårlig egenskap.

Whispers bestekompis var halvbror Six, og de hadde et daglig ritual med intens slikking inni munnen på hverandre. De to delte sofa på rommet de var på når de ikke var i resten av huset sammen med oss, og lå gjerne inntil hverandre. Også kullbror Zazu var varmt velkommen hver gang han kom på besøk.

Jeg pleide å si at Whisper hadde mye på hjertet, for han brukte gjerne stemmen sin for å kommunisere med oss. Ikke for å få oppmerksomhet, men han måtte alltid bjeffe for å si hei, selv om vi bare hadde vært et annet sted i huset. Whisper kunne også åpne dører begge veier, som de fleste av Swims etterkommere, men gjorde det kun for å komme inn til en av oss.

Whisper var en herlig og sjarmerende fyr med stor personlighet; alltid klar for trening, lydig og veldig, veldig kosete. Han kunne ligge på fanget i timesvis og ga, som sin mor, de beste klemmene. Han er dypt savnet ❤️